"Tale til forsamlingen"... Det høres jo nesten religiøst ut - og burde kanskje innledes med noe sånt som "CONSIDER THE LILIES" ... eller "YOU ARE ALL INDIVIDUALS!". Heldigvis har jeg ikke fått foreleserprisen - eller prisen for beste taler...
En slik takketale er en ny sjanger for meg. Men jeg kjenner heldigvis litt til sjangeren fra den første eksamenen jeg skrev på UiO for drøyt 25 år siden - som jeg straks skal si litt mer om. Den takketalen jeg skrev om da besto av hovedingrediensene: Mye takk. Og store, svulstige ord knyttet til et aktuelt og viktig politisk budskap.
Derfor: først noen flere takkeord!
TAKK!
Jeg vil takke bachelorstudentene på de to emnene som er blitt nevnt i nominasjonen fra Studentutvalget ved IMK for et veldig inspirerende og morsomt vårsemester! En stor takk til Hoa og de andre studentene i Studentutvalget ved IMK, som har tatt seg bryet med å skrive en begrunnelse og nominere meg videre til Studentparlamentet – som jeg selvsagt vil takke for at de ga meg prisen!
Og så er det selvsagt mange jeg vil takke for å ha inspirert meg som underviser i mange år. Jeg vil trekke fram fire damer spesielt, som alle har inspirert meg siden jeg begynte å forelese for ca 14 år siden:
Først Trine Syvertsen – tidligere kollega ved IMK og nå HF-dekan, som uten sammenligning er den beste taleren jeg har jobbe med, og som var viktig da jeg var fersk underviser; Maren Moen: vi var IMKs 'Batman og Robin' da jeg var undervisningsleder og hun studieleder (har aldri blitt enige om hvem som er Robin) og den jeg alltid kunne diskutere undervisningsideer med; og Gro Elin Hansen, samboeren min, som er informasjonssjef og har lært meg mye om kommunikasjon i arbeidslivet de siste årene! Til sist: @LivMarieSchou – lektor på St. Hallvard videregående skole. Jeg kjenner henne ikke, men ble veldig inspirert av et strålende foredrag hun hadde om bruk av Facebook i undervisingen i fjor, og følger henne på Twitter. Super dame som tar nye digitale læremidler i bruk på en konstruktiv og engasjerende måte. Tusen takk til alle fire!
De to viktigste er imidlertid de jeg har kjent lengst: mamma og pappa – Ragnhild Melnæs Maasø og Arne J. Maasø. Jeg er nemlig såkalt lærerbarn, som har vokst opp med to foreldre som begge brant for å undervise, og som snakket om voksenting rundt middagsbordet.
Mamma begynte i første kull på lærerskolen etter krigen, i det som er Litteraturhuset i dag. Hun har alltid vært proppfull av engasjement, empati og kunnskap – og holder fremdeles koken som 86-åring ved å gi norsktimer til (ulovlige..) innvandrere og asylsøkere. [Min anm: Her ble jeg avbrutt av lang og rungende applaus fra alle i salen, og min fine, gamle mor måtte reise seg og ta brydd imot applausen...]
Pappa var også engasjert og kunskapsrik. I tillegg var han hakket rarere enn mamma, og prøvde stadig nye ting og metoder – ofte ideer fra studier og jobb i USA de årene han bodde der på 50- og 60-talet. Samtidig var han både irriterende og sta – syns jeg – så det er først som godt voksen jeg begynte å se forbi dette og klarte å verdsette hans systematiske og innovative sider. En spesiell takk til pappa også som først fortalte meg hva en 'acceptance address' var, da jeg begynte å spørre og grave om teksten til musikkvideoen jeg hadde bestemt meg for å analysere på grunnfag i musikk, sammen med min medstudent Ingrid Elisabeth Handeland.
Musikk grunnfag anno 1985
Musikkvideoen het New Frontier, og var av Donald Fagen – halvparten av favorittgruppa mi Steely Dan – og handlet om tenåringsoppvekst på begynnelsen av 60-tallet, med mange sære, tidsspesifikke ord som "wingding", "summer smoker" - og "New Frontier".
(Se videoen på denne YouTube-lenken: "New Frontier" der Warnerbros. har lagt ut videoen. Og: Kjøp plata! Kønst!)
De to første fant jeg i pappas gamle amerikanske 'slængordbok' fra 50-tallet. Men 'new frontier' fant jeg ikke noe sted – selv om jeg godt kjente 'the old frontier' og vilde vesten. Inntil jeg spurte pappa, som sa at John F. Kennedy lanserte begrepet i takketalen da han ble nominert til demokratenes presidentkandidat i 1960.
Istedet for å vente 15 år på å google 'New Frontier', skrev jeg istedet brev til den amerikanske ambassaden. De sendte meg en tykk bunke med stensiler fra talene til JFK – som var fulle av store ord og vyer. Jeg kommer tilbake til disse etterpå – men først tenkte jeg å foreta et lite sjangerbrudd,og gjøre det Studentparlamentet ba meg om: å fortelle litt om de emnene jeg ble nominert for.
I september fikk jeg klarsignal til å gi et emne knyttet opp til forskningsprosjektet jeg holdt på med om nye måter å dele og bruke musikk på, og måten publikum bruker medier i forbindelse med festivaler og live-konserter. Kollega Anne Danielsen fra musikkvitenskap og jeg hadde søkt Forskningsrådet om et stort prosjekt vi håpet å få støtte til. Hvis vi fikk støtte, ville vi rekruttere studenter til å skrive masteroppgaver om temaet. Og for å nå dem, ville det være smart å 'lure dem' før de begynte på MA. Samtidig ønsket jeg å gi et emne som var spennende, relevant, og som ville virke engasjerende på studentene – og hvor de kunne lære ting de ville kunne bruke dersom de ikke ønsket å forske videre.
I oktober gjorde jeg derfor noe jeg ikke har gjort før: Jeg la hodet på blokka! Jeg skrev en bloggpost der jeg ba om innspill til å utvikle emnet, og la ut skissen til emnet på google docs, for alle og enhver til å kommentere, slakte, eller gi innspill til. Det var skummelt. Det er jo åpenbart tryggere ikke å kringkaste for alle og enhver en uferdig skisse. Samtidig er jeg overbevist om at flere hoder tenker bedre enn ett – og er en fan av 'den digitale delekulturen' og 'crowd sourcing' som eksempelvis har gitt oss WikiPedia og SlideShare, og at det er mange gode hoder utenfor UiO vi kan lære mye av.
En av momentene jeg fikk bra respons på, og som jeg ikke hadde prøvd før, var kravet om at studentene skulle formidle forskningen sin underveis, f.eks. i form av blogging og et formidlingsseminar. Begge deler har fungert veldig bra! Studentene forteller om en helt annen følelse av å formidle noe 'nyttig' som andre vil lese eller høre om, enn de har opplevd før. Og selv om dealen var at de skulle blogge til 17. mai og konse på eksamen etter det – holder de på ennå! (Les bloggen her!).
De har blogget om prosessen, om opp og nedturer, om ting de har lært, om foreløpige resultater – og brukt bloggen, Twitter og Facebook som kanaler for å drive PR for frokostseminaret de arrangerte 13. april.
Frokostseminaret med tittelen "Festivaler som mediefenomen" ble en viktig milepæl og stor suksess! De hadde invitert topp foredragsholdere.
Det ble et tett arrangement fra kl 07.45 og til 10.00, og forløp uten et eneste feilskjær. Det ga et profesjonelt og godt inntrykk av IMK-studenter overfor potensielt fremtidige arbeidsgivere. Alle tre gruppene leverte veldig godt forberedte, poengterte og korte innlegg - og tok utfordrende spørsmål fra det kunnskapsrike publikumet på strak arm.
Alle gjestene leverte også gode innlegg som dessuten ga viktig input til gruppeprosjektene. Og den avsluttende debatten var engasjerende. Kort sagt: Full klaff på alle måter!
I tillegg har jeg hatt ansvar for praksisstudenter som har vært ute i arbeid to måneder i bedrifter som Telenor, NRK, VG og Snowboardforbundet. Dette er ikke et nytt emne, men har gått i fire år nå, siden jeg utviklet dette i samarbeid med det studentutvalget som var på IMK i 2005. Dessuten har jeg skrevet om dette tidligere i flere innlegg på bloggen min – så jeg vil bare kort si: Det er en suksess! Og flere ved UiO burde begynne med noe tilsvarende! Det er mange fler bedrifter som ønsker studenter enn vi har studenter. Og nå får jeg til og med epost fra folk som har hørt jeg har så flinke studenter – som her forleden da et stort PR-byrå sa de trengte en junior, og fant en blant de tre CV-ene jeg sendte videre.
THE NEW FRONTIER
Tilbake til de store ordene og vyene, som takketalene jeg nevnte er fulle av – og til The New Frontier. For med den talestolen denne prisen gir, vil jeg gjerne bruke anledingen til å si noe fagpolitisk også!
John F. Kennedys begrep 'New Fronter' – ble mottoet som oppsummerte hans store politiske ambisjoner og mål. Jeg har lyst til å vise fram et lite utdrag av hvordan han lanserer og presenterer dette begrepet:
Da dere ba meg "komme med mine oppfordringer til hva Studentparlamentet bør arbeide med i året som kommer" – hadde dere allerede gjort dere fortjent til et JFK-poeng: Dere spør ikke hva jeg eller UiO kan gjøre for dere, men hva dere kan gjøre for UiO. Jeg vil derfor kvittere med å gi dere den nye og prestisjefylte John F Kennedy-prisen ved UiO - og be alle som ikke sitter i Studentparlamentet om å gi dere en skikkelig applaus!
Hvis jeg i tilegg skal trekke fram noe av det jeg mener er UiOs 'new frontier' eller månelandingen – for å bruke et annet JFK-begrep som har 50 års jubileum i dag – så vil jeg si: Undervisningen må tilpasses en ny tid og et nytt samfunn. Og innsatsen i studiene må økes!
UNDERVISNING FØRST
Blant vitenskapelige ansatte er det som regel forskning som gir mest anseelse, lønnsopprykk, og professortittel. Man tenker ofte at forsking er viktigst, og at god undervisning følger av god forskning. Jeg vil gjerne snu dette på hodet! Jeg skulle gjerne sett at Universitetsstyrets hovedmål i 2011 om 'økt studiekvalitet' og god undervisning var hovedmålet flere år fremover også. Hvorfor?
Fordi jeg tror at den økte konkurransen om de gode hodene betyr at vi ikke kan sitte og vente på at morgendagens gode forskere selv finner veien til UiO. Dagens arbeidsliv krever også andre ferdigheter og kompetanse enn da jeg var student – for eksempel i forhold til å arbeide i team og i prosjekter, ta i bruk nye verktøy for samarbeid, og til å kommunisere muntlig og i andre sjangre enn de universitetet tradisjonelt har gitt trening i.
Jeg tror dessuten at det i dag er større behov enn noen gang for samarbeid innen forskning. Å svare på de store forskningsspårsmålene fremover krever mer enn flinke enkeltforskere. Ofte krever det innsats av mange mennesker med forskjellige ferdigheter og kompetanser, som dermed også stiller krav til samarbeid og kommunikasjon innad i forskningsprosjektene.
Å øke kvaliteten og gjøre studiene mer attraktive for morgendagens studenter og arbeidsliv vil kreve mye av UiO som organisasjon. Det er ikke noe en bare kan vedta eller styre ovenfra. Skal vi lykkes må det et løft til nedenfra – i JFKs ånd – både fra undervisere, forskere, administrasjon og ikke minst fra studentene selv. Både dere og vi må stå tidligere opp om mårran!
Hvis vi lykkes med en 'new frontier' på undervisningsfront(ier)en, tror jeg det vil gi både bedre forskning på sikt – og bedre og mer egnede kandidater til samfunn og arbeidsliv.
Derfor ønsker jeg at Studentutvalget neste år skal fortsette å være pionerer! At dere skal gå foran – slik jeg har opplevd dere har gjort det siste året. Lete etter de gode eksemplene på nyskapning, fantasi og beslutningsdyktighet. Og når dere finner det, fortsette å dele det med andre – enten det er på bloggen deres eller aviskronikker. Så: Fortsett å spørre hva dere kan gjøre for UiO, så vil det gå både dere og oss godt!
Tusen takk for meg!
